Papirmord og småbyliv

Portrettet Navn Knut Faldbakken (69) Bosted Hamar Sivll status Gift Aktuell med sin nyeste bok, Totem

— Jaa-a ... minst to i hver bok.

Krimforfatter — og kritiker i VG — Knut Faldbakken bestiller en dobbel latte og setter seg foran sitt eget veggbilde på Café Gravdahl.

— Jeg er mye her, men jeg vil presisere at jeg ikke setter meg ved siden av meg selv veldig ofte, ler han.

Blant Mjøsvann og flatbygder gjorde Knut sin entré på Hedmarken som 7-åring. Han ble raskt klar over at hans kall var langt mer enn det som var forventet av en ung hedmarking på den tiden.

— Veiene var på en måte staket ut. Noen dro på sjøen, mange ble håndverkere og bare noen ytterst få gjennomførte videregående. Ingen i min familie var akademikere, men det var ingen som stoppet meg da jeg dro til Christiania for å studere psykologi.

Sjarmerende sjømann

Slik studentstilen var i hovedstaden på 60-tallet, trådde Knut inn i voksenlivet med ny støvfrakk og en paraply han kunne spankulere med. Men flotte klær til tross: ikke-bestått på psykologieksamen fikk han ikke sjarmert seg ut av.

— Jeg havnet i en eksistensiell forvirring etter å ha mislykkes med studiene, og endte opp som sjømann på Amerika-linjen i et år. Vi fikk reise verden rundt og oppleve ting og steder som andre bare kunne drømme om. Så takk Gud for at jeg strøk!

Knut nikker stadig til alle kanter for å gjengjelde smil fra kjente ansikter som kommer og går i kaffeduften denne formiddagen.

— Her er man ikke kjendis, bare bekjent. Det er mye hyggeligere, bedyrer en av Norges mest elskede krimforfattere.

Selve karrieren innen skriving begynte i journalistikken.

— Jeg tenkte at journalist måtte være det perfekte yrket for meg, og det var det i to år. Først jobbet jeg i en lokalavis på Hamar og deretter i Nationen. Jeg hadde god tid til å vandre rundt og fundere på verden, og til å lese bøker. Jeg syntes det var verdens beste jobb, men jeg sa til slutt opp jobben min og dro til Paris for å bli forfatter. Som den banale gutten jeg var, trodde jeg at det var her man ble kunstner!

Ekspert i papirmord

Knuts første bok kom ut i 1967. 37 bøker senere har han lært å distansere seg fra kritikken i avisene.

— Jeg leser aldri kritikk. Det sluttet jeg med på 80-tallet. Jeg får jo alltids et inntrykk av hvordan en ny bok blir tatt i mot, men jeg oppsøker aldri kritikken i seg selv.

Det er ikke bare kritikere og grøsselystne som leser krim. Krimforfattere leser også krim, og Knut leser mye. Men kan man egentlig bli ekspert i papirmord?

— Ja, jeg begynner faktisk å bli litt av en ekspert i denne interessante sjangeren! En god krimbok trenger troverdige konflikter, personer med dybde og gjenkjennelig miljø.

Går det an å bli "trent" i å peke ut morderen etter bare et par sider?

— Tja ... jeg løser ofte krimgåter tidlig. Som krimforfatter er jeg flink til å ta hintene som legges ut her og der i løpet av historien.

Knut sammenligner skriveprosessen med en gåtur. Du har kanskje planlagt hvor på kartet du vil gå, men du kan ikke forutset alt som skjer når du kommer ut i naturen.

— Jeg har plottet klart fra start og vet hvordan jeg vil bygge opp hovedstrukturen, men selv om jeg vet hvem som har gjort hva mot hvem, og hvorfor, så blir likevel noen detaljer til mens jeg skriver.

Knut har tatt livet av folk overalt i hele Hamar, og skriver konsekvent fra småbymiljøet. Hva synes Hamars befolkning om at offer på offer blir funnet i deres eget nabolag og nærområde?

— Folk her elsker den lokale tilknytningen til det som skjer i bøkene mine. De kommer faktisk bort til meg og forlanger at jeg skal skrive noe dramatisk rundt husveggene deres, ler han.

Jonfinn Valmann er navnet på Knuts ubestridte etterforsker, en solid hedmarking som jobber i Hamar Politidistrikt. Han har løst lokale mordgåter gjennom seks bøker på seks år, og neste påske er han tilbake med en ny utfordring i nærheten av deg eller meg. Det lover Knut.

For å bli bedre kjent med sin egen rollefigur, har Knut lenge vært fast besøkende hos Hamar-politiet.

— Jeg intervjuer politiet om arbeidet deres, etterforskningsmetoder og organiseringen som må i stand før en oppklaring kan starte. Av alle rollefigurer man finner i en krimbok, må jeg nok si at jeg interesserer meg mest for morderen. Min yndlingsmorder er et sammensatt og konfliktfylt menneske i en utilfredsstillende og spenningsfylt situasjon; et menneske som langsomt blir skjøvet over kanten.

Evighetsblikk

Derfra lar Knut tankene vandre videre til nyhetsbildet og samfunnet vi lever i.

— Mord og drap er ikke lenger bare en underholdningssjanger, men en samfunnsbeskrivelse. Det er forferdelig. Kriminaliteten kommer stadig nærmere folks hverdag, og virkeligheten er så vill i seg selv. Likevel tror jeg ikke folk blir immune, og jeg vil ikke skrive om de mest utenkelige bestialiteter her på Hedmarken bare for å overgå nyhetsbildet, bedyrer han.

Han snur seg mot sitt eget bilde på veggen.

— Skal jeg si dere hva det blikket der heter? Det heter evighetsblikket, konstaterer han småstolt.

Vi lurer på hvilke tilbakemeldinger han helst vil høre fra leserne sine?

— Jeg vil høre at de har blitt liggende hele natta med boka fordi de ikke har klart å legge den fra seg. Da har jeg gjort jobben min! Jeg vil at de skal kjenne trangen til å snu side etter side, av ren desperasjon etter å få vite hvordan det skal gå!

Kreativ familie

To av sønnene til Knut er selv høyt profilerte innen filmregi, billedkunst og forfatterskap. Stefan Faldbakken regisserer blant annet den siste filmen i Var Veum-serien. Matias Faldbakken er en internasjonalt anerkjent forfatter og billedkunstner.

Hvor mye av den kunstneriske inspirasjonen kommer fra far selv?

— Jeg har drevet med skriving så lenge guttene har kjent meg, og vårt hjem har vært preget av kunst og kreativt samvær, så noen impulser fra hjemmebane har de nok fått med seg ut i verden. De er selvstendige individer som har gått sin vei her i livet, og er absolutt ingen kloninger av meg. Dét er jeg meget stolt av.